Et svik mot nasjonen?
Det ble sett på som et svik mot nasjonen å ha tysk
kjæreste i Norge under 2. verdenskrig. Slike forhold utløste aggresjon og
hevnaksjoner, og etter krigen ble det opprettet interneringsleirer over hele
landet. Kvinner som like etter krigen giftet seg med tyske menn, ble fratatt
norsk pass og statsborgerskap. Omtrent 3000 kvinner ble sommeren 1945 utvist
fra landet etter vedtak fra regjeringen.
Sverre Marinius Johansen begynte politikarrieren sin som vanlig konstabel i Bergen, og endte som sjef for det nasjonalsosialistiske statspolitiet i 1945. Under krigen fikk han høye utmerkelser for sin innsats under aksjonen i Telavåg og kampen mot motstandsbevegelsen. I 1948 ble han dømt til 20 års straffarbeid og tap av statsborgelige rettigheter i 10 år. Høsten 1952 ble han benådet, som så mange andre landssvikere.
Stort bilde, foto: Finn Gulbransen, Hordaland Fylkesarkiv
Lite bilde, foto: Statsarkivet i Bergen
Sverre Marinius Johansen begynte politikarrieren sin som vanlig konstabel i Bergen, og endte som sjef for det nasjonalsosialistiske statspolitiet i 1945. Under krigen fikk han høye utmerkelser for sin innsats under aksjonen i Telavåg og kampen mot motstandsbevegelsen. I 1948 ble han dømt til 20 års straffarbeid og tap av statsborgelige rettigheter i 10 år. Høsten 1952 ble han benådet, som så mange andre landssvikere.
Stort bilde, foto: Finn Gulbransen, Hordaland Fylkesarkiv
Lite bilde, foto: Statsarkivet i Bergen
Et rettsoppgjør
Sverre Marinius Johansen var med i Statspolitiet under krigen. Statspolitiet, også forkortet Stapo, en ny politisk spesialavdeling i politiet, ble opprettet av Quisling-regjeringen fra 1. juli 1941. De skulle arbeide med politiske forbrytelser og forseelser, spionasje og våpenbruk. Statspolitiet var ikke underlagt det tyske Sipo eller andre tyske myndigheter. Men de som arbeidet hos Statspolitiet kunne bli beordret til å møte på Sipo, der de mellom annet kunne få ordre om å delta sammen med Sipo-folk ved arrestasjoner av folk.
Etter krigen ble det gjennomført et rettsoppgjør der landssvikerne, de som hadde vært aktive i Quislings regjering, medlemmer av Statspolitiet , NS medlemmer m.fl., fikk ulike dommer.
Allerede under krigen, arbeidet man med hvordan landssvikerne skulle straffes etter krigens slutt. Et eget utvalg arbeidet med en såkalt landssvikanordning fordi Straffeloven ikke var dekkende. Det ble bestemt at de som ble dømt for landssvik, i tillegg til selve fengselsstraffen, skulle bli fratatt rettigheter eller «tape allmenn tillit». I følge den nye anordningen kunne tillitstap idømmes for bestandig eller for et bestemt antall år, men minst ti år. Etter landssvikanordningens § 10 betydde det:
1. Tap av stemmerett i offentlige anliggender.
2. Tap av retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt.
3. Tap av offentlig tjeneste som den skyldige innehar.
4. Tap av adgang til å oppnå offentlig tjeneste.
5. Tap av rett til å inneha stilling eller drive erverv som er betinget av offentlig autorisasjon eller godkjenning.
6. Tap av rett til å drive annen selvstendig ervervsvirksomhet av slik art som blir bestemt i dommen.
7. Tap av ledende stilling eller lønt eller ulønt tillitsverv i selskaper, stiftelser eller sammenslutninger.
8. Tap av rett til å oppnå slik stilling eller verv som nevnt under nr. 7.
9. Tap av adgang til å eie og erverve: a) fast eiendom, b) slik rettighet i fast eiendom som det etter gjeldende lovgivning trenges konsesjon til å erverve, c) norsk registreringspliktig skip, d) aksjer eller andre andeler i norsk ervervsdrivende selskaper eller sammenslutninger.
(Kilde: Solem (1945):72 i Hagen, Ingerid: "Oppgjørets time, Om landssviksoppgjørets skyggesider", (2014):29)
Etter denne anordningen av 15. desember 1944, skulle det også opprettes et eget Erstatningsdirektorat, med den oppgave å ilegge de enkelte NS-medlemmene en erstatning. Denne anordningen ble lenge holdt hemmelig og ikke kunngjort før etter frigjøringen. Lovforslaget ble omredigert 3. august 1945- og bestemmelsene om at ektefeller og andre arvinger måtte dekke erstatningskravene, falt bort etter mye diskusjoner etter krigens slutt.
Sverre M. Johansen, som arbeidet i Statspolitiet, ble dømt til tvangsarbeid i 20 år og tap av rettigheter i 10 år. Han ble dømt for tap av disse rettighetene: 1,2,4,5 og 8. I tillegg ble eiendommen konfiskert. Telavågsaken og arrestasjonen av jødene i Bergen var to av mange tiltalepunkt. Sverre M. Johansen ble benådet og løslatt på prøve i 1952.