Skolehjem
I løpet av 1800-tallets andre halvdel opprettet de fire største norske byene hver sin Opdragelsesanstalt for gutter, «vanartede og forvildete» gutter: Ulvsnesøy utenfor Bergen, Lindøy utenfor Stavanger, Falstad utenfor Trondheim og Tofes Gave på Helgøya i Mjøsa. Tre av disse fire ble lagt på øyer, slik at guttene kunne oppdras i isolasjon fra omverdenens dårlige innflytelse. Senere kom også Bastøy til som det femte og største, og nok også mest beryktede, skolehjemmet.
Opprettelsen av disse institusjonene hadde sin bakgrunn i det som gjerne omtales som «den filantropiske barneredningen» eller «redningsbevegelsen». Ulike foreninger sto både for økonomisk støtte, og for oppdragelse og rettledning. Tanken var å skape mer humane, oppdragende institusjoner enn fengslene og tukthusene som til da hadde vært alternativet. Etter 1900 ble disse institusjonene regulert gjennom vergerådsloven som skolehjem for forsømte gutter.
Med vergerådsloven i 1896 ble prinsippet om oppdragelse framfor straff for mindreårige vedtatt i lovs form. Lovbrytere under 14 år skulle overføres til vergerådet. Vergerådene i kommunene – sju personer, presten, helst legen, og minst to kvinner – kunne etter dette hente barn ut av familiene og plassere dem på institusjon. For mange barn ble skolehjemmene den anbefalte løsning. Dette gjaldt barn som hadde gjort noe straffbart, barn som fikk dårlig oppdragelse eller mangelfull omsorg i hjemmet, og barn som oppførte seg så dårlig at hjemmet og skolen «sto magtesløse overfor dem».
Opprettelsen av disse institusjonene hadde sin bakgrunn i det som gjerne omtales som «den filantropiske barneredningen» eller «redningsbevegelsen». Ulike foreninger sto både for økonomisk støtte, og for oppdragelse og rettledning. Tanken var å skape mer humane, oppdragende institusjoner enn fengslene og tukthusene som til da hadde vært alternativet. Etter 1900 ble disse institusjonene regulert gjennom vergerådsloven som skolehjem for forsømte gutter.
Med vergerådsloven i 1896 ble prinsippet om oppdragelse framfor straff for mindreårige vedtatt i lovs form. Lovbrytere under 14 år skulle overføres til vergerådet. Vergerådene i kommunene – sju personer, presten, helst legen, og minst to kvinner – kunne etter dette hente barn ut av familiene og plassere dem på institusjon. For mange barn ble skolehjemmene den anbefalte løsning. Dette gjaldt barn som hadde gjort noe straffbart, barn som fikk dårlig oppdragelse eller mangelfull omsorg i hjemmet, og barn som oppførte seg så dårlig at hjemmet og skolen «sto magtesløse overfor dem».
Skolehjemmene må kunne kalles en total institusjon. Kontakten med omverdenen var svært begrenset, og guttene oppholdt seg her sammenhengende, som regel mellom to og tre år. I dette tidsrommet var alle elevens livsområder underlagt institusjonens regler og fulgte en detaljert dagsinndeling. De strengt regulerte hverdagene ved disse institusjonene opplevdes nok som lange og ensformige, kun avbrutt av sjeldne høytidsfeiringer og utflukter, og enda sjeldnere besøk av familien.
Elevenes oppdragelse skulle i første rekke sikres gjennom å bruke mesteparten av dagen på undervisning og kroppslig arbeide, men tanken om at guttene skulle læres til orden, pliktfølelse og respekt for autoriteter var på ingen måte fraværende i andre sammenhenger. Alle elevene bodde på sovesaler, og var det meste av døgnet under oppsyn av de ansatte. Snakk og støy var forbudt under måltider, vasking og etter sengetid.
Elevenes oppdragelse skulle i første rekke sikres gjennom å bruke mesteparten av dagen på undervisning og kroppslig arbeide, men tanken om at guttene skulle læres til orden, pliktfølelse og respekt for autoriteter var på ingen måte fraværende i andre sammenhenger. Alle elevene bodde på sovesaler, og var det meste av døgnet under oppsyn av de ansatte. Snakk og støy var forbudt under måltider, vasking og etter sengetid.
Arbeid som vask av hus og klær gikk på omgang blant guttene, og de hadde kjøkkentjeneste etter tur. Også det lille de hadde av fritid var for det meste organisert, og kunne for eksempel være hagearbeide, fiske, snarefangst av fugl, lesing og tegning, om vinteren aking og skøyte- og skigåing. I det hele var det viktig å sysselsette guttene mest mulig, for å ha dem under stadig tilsyn og unngå at de fikk tid til å finne på ”slette Streker”.
Ved overtredelse av reglene kunne guttene tildeles straff som sløyfing av måltider, arbeid i fritimene, og eventuelt også legemlig straff eller innesperring. Av protokollene til Ulvsnesøy kan man se at noen av elevene fikk ris for handlinger som trass, dårlig oppførsel mot personalet, tyveri av frukt og grønnsaker, røyking, vold mot medelever og rømming. Bestyreren skriver i årsberetningen fra 1882: ”Afstraffelserne have været sjeldne, og naar de bleve anvendte, havde de en velgjøredne Virkning saavel paa angjældende Gut selv som paa den hele Flok.”
Ved overtredelse av reglene kunne guttene tildeles straff som sløyfing av måltider, arbeid i fritimene, og eventuelt også legemlig straff eller innesperring. Av protokollene til Ulvsnesøy kan man se at noen av elevene fikk ris for handlinger som trass, dårlig oppførsel mot personalet, tyveri av frukt og grønnsaker, røyking, vold mot medelever og rømming. Bestyreren skriver i årsberetningen fra 1882: ”Afstraffelserne have været sjeldne, og naar de bleve anvendte, havde de en velgjøredne Virkning saavel paa angjældende Gut selv som paa den hele Flok.”
På skolehjemmene var elevene som oftest delt i to klasser, der den ene gikk på skolen om formiddagen og den andre på ettermiddagen. På Falstad hadde man dels en tredje klasse for ”sinker”, mens man på Ulvsnesøy heller valgte å gi ekstraundervisning til ”Efternølere”. Skolevirksomheten på Ulvsnesøy skulle følge planen til Bergen Almueskole, senere Bergen Folkeskole, og kristendom hadde størst timetall. Ellers ble det undervist i morsmål, historie, geografi, regning, sang og gymnastikk, og fra 1892 også i tegning og naturfag.
Om mange av guttene kan man lese at de tidligere hadde skulket mye, og bestyrer Ole Flugum skriver: ”Det var en haard Nøt at knække, at vinde Bugt med Gutternes Sløvhed og Interesseløshed ”. Flugum fremholder at skoleundervisningens første mål var å få guttene dispilinert, det andre å vekke deres evner og interesser, og det tredje å meddele dem «de fornødne Kundskaber og Færdigheder».
Om mange av guttene kan man lese at de tidligere hadde skulket mye, og bestyrer Ole Flugum skriver: ”Det var en haard Nøt at knække, at vinde Bugt med Gutternes Sløvhed og Interesseløshed ”. Flugum fremholder at skoleundervisningens første mål var å få guttene dispilinert, det andre å vekke deres evner og interesser, og det tredje å meddele dem «de fornødne Kundskaber og Færdigheder».
Hverdagene på skolehjemmet besto like mye som skole av diverse legemlig arbeid, enten knyttet til gårdsdriften, eller til arbeid i skredder-, snekker-, eller skomakerverkstedet. Ofte synes jordbruket å ha vært viet mest oppmerksomhet, antagelig fordi dette betydde mest for institusjonenes økonomi. I en årsberetning kan man lese at verkstedene hadde vært lite brukt, da ”Gutterne i det milde Veir kunde anbringes ved de til Gaardsdriften hørende Arbeider.”
Både i snekker-, skredder- og skomakerverkstedet innskrenket aktiviteten seg stort sett til reparasjoner av ulike redskaper, klær og sko. Bekledning var billigere å kjøpe ferdig enn å lage, og i de tidlige beretningene går det klart fram at hensikten med verkstedene ikke var å gi guttene fagopplæring: ”Maalet for Værkstedsarbeiderne har ikke været at uddanne Gutterne som Professionister, men at skaffe dem Sysselsættelse navnlig i Vintertiden, at udvikle deres Nævedygtighed og og meddele dem en del Færdigheder, der kunne være dem selv og Anstalten til nytte.”
Lenge var altså et av verkstedenes viktigste formål å holde guttene sysselsatt, men etter hvert ser det ut til at det ble større fokus på behovet for reell arbeidsopplæring. På flere av skolehjemmene ble det opprettet såkalte sjømannsstuer, der guttene som tenkte på å reise tilsjøs kunne få opplæring i ”sjømandskap”. På Ulvsnesøy fikk man ansatt en styrmann som om sommeren var lærer på byens skoleskip, og i følge bestyreren omfattet undervisningen i stor grad det samme. I 1913 deltok 29 av elevene i 4 timers undervisning annenhver dag, og elevene ”viste stor interesse og flid og gjorde meget god fremgang. Flere av dem, der er blitt sjømænd, har meddelt, at, det, de lærte paa sjømandsstuen, har været dem til god hjelp.”
Både i snekker-, skredder- og skomakerverkstedet innskrenket aktiviteten seg stort sett til reparasjoner av ulike redskaper, klær og sko. Bekledning var billigere å kjøpe ferdig enn å lage, og i de tidlige beretningene går det klart fram at hensikten med verkstedene ikke var å gi guttene fagopplæring: ”Maalet for Værkstedsarbeiderne har ikke været at uddanne Gutterne som Professionister, men at skaffe dem Sysselsættelse navnlig i Vintertiden, at udvikle deres Nævedygtighed og og meddele dem en del Færdigheder, der kunne være dem selv og Anstalten til nytte.”
Lenge var altså et av verkstedenes viktigste formål å holde guttene sysselsatt, men etter hvert ser det ut til at det ble større fokus på behovet for reell arbeidsopplæring. På flere av skolehjemmene ble det opprettet såkalte sjømannsstuer, der guttene som tenkte på å reise tilsjøs kunne få opplæring i ”sjømandskap”. På Ulvsnesøy fikk man ansatt en styrmann som om sommeren var lærer på byens skoleskip, og i følge bestyreren omfattet undervisningen i stor grad det samme. I 1913 deltok 29 av elevene i 4 timers undervisning annenhver dag, og elevene ”viste stor interesse og flid og gjorde meget god fremgang. Flere av dem, der er blitt sjømænd, har meddelt, at, det, de lærte paa sjømandsstuen, har været dem til god hjelp.”
I 2006 lagde Bymuseet i Bergen/Skolemuseet og Falstadsenteret utstillingen
Slemme gutter - Skolehjemmens tidlige historie. Last ned utstillingskatalogen som en PDF ved hjelp av ikonet til høyre. |
(Størrelse ca 4 MB)
|